kjas

Ja, det er lett å se, de er der alle som en, de som er like i sjel og sinn og skakke liv, de som bor på samme sted til samme tid. Jeg snakker om opphopningen av visse typer mennesker.

En venn av meg bodde i strøket, det var billig og sikkert ikke uten grunn, og midt i det hele var et gigantisk trafikkmonstrum av et gammeldags kryss med altfor mange forvirrende lyssignaler og dirigerende anvisningsgalger med stedsnavn som overhodet ikke fantes altfor nær Bergen. Han så hver dag på sin vei til byen de samme menneskene, de tråkket nedover mot byen sammen med han et stykke, men aldri helt fram. For ved krysset forsvant de alle under veien til undergangen, undergrunnen, underverden. For å komme opp igjen på alle kanter, til alle de fellene som fantes for dem med for mye tid og for lite penger til å utvikle et ønske om å i det hele kunne ønske seg noe. Han gikk videre til byen, og har nå gått videre i livet.

Jeg gikk en dag for ikke lenge siden gatelangs der oppe, min rute da fra småindustristrøket øverst med sine sjarmerende “tidligere-fabrikker-ombygd-til-billige-kontorlokaler-for-bedrifter-som-snart-går-konken-likevel” og ikke lengre helt rykende ferske branntomter nedover mot trafikken som sto nærmest bom fast og jeg kunne spasere forbi mens jeg smilte og lo og hørte ingenting av støyen fra verden fordi mine ører var fulle av musikk fra min verden. I synranden over trafikken så jeg de rosa boligblokkene tronende over krysset, og under var raden av nå nedlagte butikker, jeg tenkte på akvariumshandleren og den kristne bokhandelen mens jeg registrerte at Europris fremdeles eksisterte. På min side av veien lå videosjappen, og forbi det kranglende og rusede paret på gaten utenfor jogget jeg raskt forbi for å snuble i løs brostein på plassen utenfor Rema på hjørnet, som jeg brått og plutselig måtte inn på for å kjøpe tyggis. Det var vanskelig å komme seg inn i butikken fordi de handlende tydeligvis hadde vanskeligheter med å sette fra seg vognene andre steder enn der hvor de sist selv hadde bruk for dem, og dette kombinert med damene på rundt seksti som sto og herjet vilt med spilleautomatene og bannet friskt til disse da lykken og tilfeldighetene ikke slo til i ønsket retning gjorde min entrè til butikken strevsom for meg på mer enn et plan. For ønsket jeg egentlig å se slikt og slike?

Etter å ha ervervet meg tyggisen og undret meg over hvorfor det i motsetning til hjemme bare jobbet sure damer som bare skulte over mot spilleautomatene i buttikken, hastet jeg ut før trykket tok meg og jeg kunne bli slik selv. Jeg løp over veien og snublet i en mann som kom snublende ut fra sin egen verden på kroen snedig døpt opp etter samme land som plassen var døpt opp etter. Han skulle hjem, og det var sikkert på tide, og jeg måtte videre for å jobbe mer siden klokken var to, så jeg sa unnskyld og han så sint ut for så å omtrent ikke lengre legge merke til at jeg eksisterte da han plutselig oppdaget en sigarett på bakken (som ikke han hadde mistet), plukket den opp, tente den og hostet kraftig. Jeg måtte videre, og lyden av kauking lik den jeg selv presterer under helt andre forhold kunne høres i pausen mellom QOTSA - Better living through chemistry og Entombed - Hellraiser.

Forbi den nedlagte kiosken og nesten rundt hjørnet rakk jeg før en syklist bommet på meg bakfra med ikke så veldig mye, og jeg skjønte han hadde hastverk, så jeg tilgav ham alt med en gang (jeg håper han leser det her), og vips var jeg ved kiosken som utvilsomt gav nådesstøtet til den forrige kiosken. Det gamle apoteket, det verneverdige interiøret med den spesielle buede disken var ikke som det pleide og burde, men det var i det minste et utvalg smågodt der som slo det meste, og internett og hestetipping hadde de også, men av dette rakk jeg ingenting, da jeg ikke hadde interesse av å sette av tid til annet enn irritasjonen over at verneverdig som ord tydeligvis har mistet sin betydning.

Og da jeg passerte utkanten av strøket markert av den nedlagte trestubbemøbelforretningen gledet jeg meg til å komme hjem til mine egne, til de som ligner meg og mine.

Så kan jeg heller se det eksotiske i min by flere ganger ved seinere anledninger. En dag skal jeg gå på andre siden av gaten.