kjas

Telefonselgere kan jeg håndtere, der lytter jeg uinteressert mens jeg putler med egne ting før jeg avbryter dem etter fire minutter og sier noe slemt.

Gateselgere, enten det er telefonabonnementer eller dårlig samvittighet de dealer, kan også håndteres med enkle nei, har ikke peng, har ikke bruk for, har ikke lyst, dra til helvete.

Men de som stiller seg i inngangspartiet på Rema og Rimi, de står i kø for å dø! Faen heller, her har vi råd, så det funker ikke. Og inn må vi. På vei ut igjen kan man kjøpe omega-3 som supplement til gradios mat med ditto brus og chips til dessert. Og et fettete kontantkort kan bli mitt for kun en liten bit av min sjel. Sier du bare nei, spør du igjen i morgen. Og ber man noen dra til helvete risikerer man represalier i form av stygge blikk, sabotasje og generell misstemning og dårlige assosiasjoner.

Jeg har startet å holde kjeft. Bare komplett ignorere han som står og pusher kapler to meter fra kassen, i passasjen mellom meg og friheten. Etter tredje dagen ser jeg han er irritert, den fjerde slengte han kjeft etter meg og ba meg handle et annet sted. Den femte fulgte han etter meg og gjorde truende gester. Den sjette var han borte.

Uken etter sto en eldre mann der og solgte fotografier av taubaner og trikker, sikkert fordi min bys befolkning om ikke annet har et nostalgisk forhold til skinnegående transport. Og når vi skal slåss, det vet jeg ikke, men det kommer nok, det kommer nok.