kjas

Det er som strikking, med en gang man er hektet finnes ingen vei tilbake. Bare spør min bestemor.

Jeg er her igjen; større, sterkere og raskere enn noensinne. Og alt har endret seg. Siden sist har blogg blitt viktig, det er faktisk omfavnet og slukt med hud og hår av avisene og hyllet for sin frie omgang med kilder, manglende etterrettelighet og fraværende anstendighet. Bloggen er den nye vinen, druene tråkker man selv. Og sur blir den.

Journalister blogger. Journaliststudenter blogger. De gamle leserbrev-rabulistene blogger. Din mor blogger. Ser du problemet? Det foregår daglige opprør, for ytringsfriheten, mot islam, til støtte for Dyrebeskyttelsen, applaus for ulvejakt, hva faen det nå måtte være. Og alt leder mot en ting, at noen ser! At noen hører!

Slik blir ikke bloggen min. Den hører ikke hjemme på nyhetsforsidene, for her er det jeg som snakker for meg selv, ikke for andre. Jeg tåler ikke inderlig vel den urett som ikke rammer meg selv, men det får da være grenser. Alt har sitt forum, internettet som sådan er ikke dette, internett er en avløpsplass og et endeløst lekeland med fri barneparkering, ingen regler og da heller ingen mening. Denslags skal vi spare til en annen tid, et annet sted.

Så vennligst snakk. Og vennligst hold kjeft i samme slengen.