kjas

Kjæresten min innehar en stor og urettferdig fordel i forhold til å påvirke vår sønns musikalske preferanser, da det jo er slik at hun bører på barnet døgnet rundt all den tid han ikke er født. Hvilket medfører at jeg, for å få det som jeg vil, strengt tatt bør binde henne fast noen ganger for dagen og spille det jeg vil for gutten. For det er grenser for hvor mye Cash hun vil ha, og jeg tror egentlig ikke hun likte Satyricon-konserten heller (selv ikke jeg likte den, da lyden var drepende dårlig i forhold til alle konserter med samme band jeg har overvært tidligere).

All den tid hun spiller gitarbasert musikk fra seksti- og sytti-tallet slik hun ofte gjør, er det greit. Det plager med ikke at min sønn får inn “the basics” tidlig. Det som verre er, er reggaen han utsettes for hver gang jeg forlater hjemmet. Jeg har aldri forstått reggae som noe annet enn karibisk danseband-musikk, og konsertene med noen av de såkalt store innen sjangeren har ikke overbevist meg om annet.

Et reggaeband og et danseband består ofte av litt like elementer:
- Ny vokalist, siden den originale er død/halvdød av livsstilsavhengige faktorer.
- En liten og feit bassist med bart, har vært med hele tiden, men som ingen husker hva heter.
- Samme melodi og rytme på samtlige sanger.
- Fanatiske fans av kategorien mennesker man egentlig ikke liker å assosiere seg med.
- Nødvendighet for å innta rusmidler og/eller danse rart for å hygge seg.
- Et håpløst oppheng i å spille gamle hits, da de ikke har laget noe god knall på 20 år.

I rest my case.

Nå må dere unnskylde meg, siden jeg skal bygge en felle og fange kjæresten min mens jeg spiller indieplater.