Finnes det en annen verden
Jeg gikk tilbake til jobben forrige mandag i den tro at verden hadde stoppet opp et øyeblikk og at alt egentlig var som før, men det viste seg å ikke stemme, da det i realiteten var en liten haug med oppgaver på pulten min og antall beskjeder var i plenty-tall. Det var altså sant som jeg egentlig trodde (men hadde glemt), jeg er uunnværlig.
Uansett, om verden ikke hadde stoppet opp, så hadde den i det minste ikke begynt å gå merkbart fortere heller, så nå er jeg endelig “up to code” på en del ting, og faktisk litt i forkant i forhold til andre ting, og alt dette i god kombinasjon med en tilværelse som pliktoppfyllende samboer/pappa som spretter opp om natten og herjer med å hive ungen på pupp og kvitte den med våte/detsomverreer bleier. Jeg er for øyeblikket som en supermann, noe jeg vet (ikke innser) ikke varer for evig tid, å ha barn er et kick selv om han p.t. ikke gjør annet enn å sove, bæsje, spise, stirre på rød gardiner, stirre på lys og skygge, stirre på brillene mine, stirre på det kosedyret vi legger i glaningen hans, stirrer på vinduet, gråter en skvett og smiler deretter. Dette kan jeg vende meg til.
Selv om jeg blir trøtt i hodet og uklar i tankegangen enkelte øyeblikk.
Hva var poenget mitt?
